Ærlig talt! October 19 2016

Jeg strikker da absolutt ikke hele tiden - men så ofte jeg har mulighet. Jeg har det i vesken, strikketøyet altså. Sånn i tilfelle det skulle by seg en mulighet for å strikke en maske eller to.

Hvordan får du tid til alt?

Jeg gjør jo ikke det. Om jeg hadde hatt tid til alt, ville jeg sydd og strikket alle mine fire barns garderober. Ikke fordi det er billig. Nei, fordi det er gøy. Om det var bare ett ønske jeg kunne fått oppfylt ville jeg bedt om lengre dager, nærmere bestemt kvelder.

Jeg trenger ikke TV

Det er kveldene som er mest produktive. Følelsen av å ikke skulle noe sted og ikke bli avbrutt midt i det jeg holder på med gir meg den roen jeg trenger for å skape. Jeg trenger ikke TV. Jeg eier ikke evnen til å kjede meg. Det beste er å kunne sitte med strikketøyet og reflektere over dagen. Var jeg tilstede med barna, kunne jeg gjort det bedre? Det er godt å være bevisst over min rolle som mamma i en hektisk hverdag.

Harde prioriteringer

Som strikkemamma må jeg ærlig innrømme at det er en bakside ved å ha fått diagnosen kronisk strikkefeber. Huset blir til tider litt tilsidesatt. Det er ikke sånn at jeg ikke ser det. Joda, kurven med vaskede klær står taus ved siden av sofaen i stua. Den er plassert der for to dager siden av min mann, i håp om at jeg skal se den og finne på å brette det som er oppi. Ulike sokker, utkledningskjoler, ulltøy og alt annet som skal inn i skap og skuffer som ikke har nok plass til alt. Det er blitt en evig runddans. Å vaske tøy er gøy. Der har jeg mitt system. Hele fem skittentøyskurver fra Ikea. Og den som er merket med ULL er hellig. Hadde jeg bare hatt like farta på meg til å brette og ikke minst få lagt alt på plass. Men istedet setter jeg på en kopp kaffe og bretter beina i kors og strikker litt på dagens strikkeprosjekt mens jeg tenker at "dette velger jeg nå", jeg trenger et lite pusterom før mini våkner fra formiddagsluren, før de to eldste kommer fra skolen og mannen og femåringen fra barnehagen dukker opp til middag. Etter bare fem timers søvn, med flere avbrudd av mini som for tiden får sine første tenner, burde jeg ha lagt meg samtidig som mini tok formiddagsluren sin. Men da får jeg hvertfall ikke strikket noe.

Burdeburde

Jeg har lært meg for lenge siden at "burdeburde" er fy-ord. Jeg velger det jeg bruker tiden min på. Da får alt annet vente. Det hjelper ikke plage seg selv med å tenke på alt man burde hele tiden. Det tapper bare av batterikapasiteten. Jeg er faktisk ingen maskin.

Når hjernen mangler av-knapp

Å være kreativ kan til tider være en forbannelse. Å ikke kunne slå av hjernen kan by på problemer med nattesøvn. Mannen snorker for lengst. Jeg ligger der med store øyne i nattemørket og hjernen bobler over av alt smart og lurt jeg kan finne på å lage eller gjøre. Alt fra interiørprosjekter, strikkedesign og dukkestua jeg bygde til jentene, men som fortsatt mangler en hems og stige innvendig. Takk og lov for Pinterest. Godt å kunne lagre noe av det som jeg ikke må glemme. I perioder har jeg forsøkt med avspenning, yoga osv. Hadde jeg bare kunnet strikke der jeg lå i mørket. Da hadde det ikke vært så forgjeves å ligge våken.

Jeg er ikke lat

Som yngre hadde jeg den oppfattelse at jeg var lat. Sikkert fordi barnerommet mitt var et eneste kaos. Ikke misforstå - jeg liker å ha det ryddig. Men det er så mange andre ting å gjøre som kommer først i køen. Nå må dere ikke tro at jeg ikke rydder. Jo, jeg rydder og rydder hver eneste dag. Men med fire barn og snart tilbake i fulltidsjobb, blir jeg motarbeidet på alle fronter. Jeg rekker bare ikke ALT. Da må jeg velge det som haster mest. Igår vasket jeg over badet. Så får det bli et annet rom idag. Å vaske hele huset på en dag har jeg gitt opp for lengst. Jeg er fornøyd så lenge barna får mat i magen, får gjort leksene sine før de skal kjøres til ulike fritidsaktiviteter og sovner til en passelig tid.

Kjører som en prest

Ikke før, men nå. Dette er noe jeg skammer meg over å fortelle. Men noen dager før sommerferien for litt over ett år siden fikk jeg en lærepenge jeg aldri vil glemme. To dager tidligere gikk min kjære bestemor bort. Samme dagen som jeg fikk vite at en liten en var begynt å vokse i min mage. Jeg hadde tatt hjemmekontor den dagen for å "isolere meg" med alle prosjektene som skulle ferdigstilles før ferien. Skulle bare levere de to yngste jentene i barnehagen. Måtte rekke spisetiden. Hater å komme for sent. Hodet var på en helt annen plass enn på fartsgrensen idet jeg ble vinket høflig inn til siden. 77 i 50-grensen viste seg å være nok til å miste lappen i et halvt år. Der satt jeg med den ekleste følelsen jeg noen gang har hatt. Tiden etterpå følte jeg meg som en kriminell. Det eneste godet som kom ut av det hele var at jeg fikk frisk luft på vei til bussen, og mer strikketid på vei til og fra jobb. Ellers var det et logistikk-problem som jeg ikke ønsker noen andre å oppleve. Så mine kjære lesere, det er ikke verdt å "rekke ALT". Idag kjører jeg som en prest. Hadde ikke trodd det, men det har til og med hendt at jeg har kjørt under fartsgrensen.

Strikking er min yoga

Ja, som du leser kan du sikkert forstå at strikking er min avkobling. Å skape er et medfødt behov. Det er ikke mulig å være en maskin. Jeg rekker ikke ALT, men lar meg ikke knekke av det. Jeg grugleder meg til å komme tilbake i jobb over nyttår. Som digitaldesigner i et reklamebyrå er arbeidsdagen fyllt opp av kreative utfordringer. Jeg elsker det! Jeg har fått gode råd om å ta små pauser i hverdagen. Strikkepauser kaller jeg dem.

 

 

 

 

LagreLagreLagre